|
|
|
Gullgraving.nov/ Arne Schau
Smylestråvn. 4
3261 Larvik
tlf. 480 70000
arne@schau.no
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Spørsmål?
Kontakt meg på mail eller tlf. 48070000
| |
|
|
|
| | |
En flott rundtur i midt-Norge
|
Sommeren 2006 har vært fantastisk for oss i Norge. Selv bor jeg i Larvik og bor jo dermed i Paradis når det gjelder sommeraktiviteter.
I våres kom interessen for gullvasking. På forsommeren lærte jeg å bruke vaskepanna hos Guldstrøm (www.guldstrom.se) i Sverige og nå skulle jeg prøve meg på egen hånd i gamlelandet.
Jeg reiste fra Larvik til Hamar for å veilede en kunde om metallsøking som jo er mitt utgangspunkt og store interesse gjennom mange år. Etter en hyggelig stopp i Hamar, gikk videre nordover og endte i Lom. Her hadde jeg vært før og passet på nytt å få se stavkirken der og å kjøpe det berømte brødet fra stedet. Samtidig var jeg også innom steinbutikken og den kan anbefales på det aller varmeste. Her er det mye lærdom å få.
Vestover fra Lom gikk turen, men ikke så langt. Etter noen kilometer langs elva, stoppet jeg. Vannet hadde steget noe som et resultat av det gedigne regnværet som ødela hovedveien (kjent fra media). Det var ikke så lett å finne grus, men langs elva – på andre siden av veien (vekk fra elva)- lå det hauger av små rullestein som var hentet ute i elva med maskiner. Her var det også grus.
Jeg fylte panna med grusen og gikk ned til elvebredden for å vaske. Men dessverre, ikke noe gull å se. Men hvem gir seg så lett? Ei ny vending med grus ble hentet fra et annet sted i haugen. Tilbake til elva. Det grøvste av grusen ble vasket ut og finvaskinga begynte. Svartsanda kom raskt til syne i panna. Jeg har lært meg at svartsanda er et godt tegn med tanke på å finne gull. I kontrast mot den blå panna dukket det plutselig opp et lite gullkorn, kanskje et par millimeter stor. Nå vet jo også jeg litt om hva adrenalinkikk kan være. Tro meg på at jeg var stolt da den kort etter var trygt forvart i plastrøret jeg samler gull i.
Kunne det være mer gull her, tenkte jeg oppglødd. Jammen var det ikke et korn til å finne, og enda et. Tre små gullkorn ble fangsten på dette stedet.
Her var et flott sted, tenkte jeg og visste med det samme at jeg helt sikkert vil komme tilbake hit. Samtidig var det jo lettvint. Bilen var ikke mer enn fem meter unna.
Jeg visste at sønnen min var på vei fra Stadt sammen med noen kamerater og vi hadde avtale om å treffes. Da bilen hans stoppet, tror jeg han umiddelbart skjønte at faren var høyt oppe. Han så det nok på meg. Endelig kunne jeg bevise at det jeg drev med kunne føre til noe.
Veien gikk videre gjennom et flott landskap. Det var slett ikke så langt å kjøre vestover før det sto et skilt opp til Spiterstulen. Min sønn hadde anbefalt meg stikkveien opp dit fordi naturen var så fantastisk – og jeg er ham veldig takknemlig for tipset. En flott tur var det, med ei flott elv å kjøre langs, samtidig som det var flere bekker vi passerte. Disse rant rett inn på hovedelva.
Snart var vi framme ved Spiterstulen. Dette ligger på 1100 m høyde og er utgangspunktet for dem som ønsker å vandre til Galdhøpiggen, Norges høyeste fjelltopp.
Det var masse mennesker her, noen hadde kjørt hit opp, noen syklet opp de lange motbakkene og noen var på vandring i fjellheimen.
Jeg trakk ned mot elva helt oppe ved parkeringsplassen. Elva var stri nok. Likevel er den nok atskillig større når det har vært normalt med regnvær. Jeg fant litt grus ved bredden, kanskje bare 200m fra selve anlegget der oppe.
Den blå panna mi gjorde nytte for seg igjen. Det varte ikke lenge før jeg hadde vasket ut fem gullkorn i den første panna. Det samme skjedde med den andre. Igjen var adrenalinkikket der. Undres hvor dette gullet opprinnelig kommer fra.
Vi kjørt litt nedover igjen, bort fra Spiterstulen etter å ha vasket disse to pannene. Ved den første litt store bekken som rant under veien, stoppet vi. Fram med panna.
Nedenfor brua satt jeg mens bilen ble parkert ved siden av veien. Turistene kjørte forbi og noen av dem kikket ned på bekken og fikk øye på meg. Undres om de tenkte der jeg satt på huk; må han gjøre sitt fornødne så nære veien?... De skulle bare visst.
I den første panna fant jeg tre korn. I den andre var det 11 gyldne gullkorn som skinte mot meg i den blå Klondyke panna.
Neste bekk ble også prøvd og faktisk ble det full fart på adrenalinet her også.
Jeg ble ikke lenge på hvert sted. Men jeg tror det var ni forksjellige steder i området som ga meg uttelling i vaskepanna. Neste sommer (2007) er jeg helt klart på plass igjen.
Jammen hadde Jotunheimen noe å by på utover den fantastiske naturen en kunne nyte synet av. Bruker en tid på disse flotte plassene, har naturen skjulte undere å by på også.
Jeg er min sønn evig takknemlig for at han lurte meg opp til dette flotte stedet.
Oppe i det hele skal en ikke glemme denne fantastiske naturopplevelsen. Fiske er også en av mine lidenskaper. Dette i kombinasjon med vaskepanna har i løpet av denne sommeren gitt meg de naturopplevelsene som er med på å gjøre livet godt.
En liten hyggelig tilleggsgreie er alle menneskene som nysgjerrig kommer bort og lurer på hva dette er for noe. Gullvasking er foreløpig ingen veldig utbredt hobby i Norge. Men flere og flere får øynene opp for denne måten på oppleve spenning , ro og naturopplevelse.
Da jeg kom hjem etter noen dager, lå det faktisk mange mailer med bestillinger på gullvaskeutstyr – og flere av dem takket for møtene vi hadde hatt tilfeldig ved elvebredden.
|
| |
|